Tanker etter hans død

[Ben]

Hmmm, personlig har jeg akseptert historiens gang og finner stor stor mening, skjønnhet og inspirasjon i hans korte tid på jorden. Det første halve året var en ekstremt perspektivdannende periode for meg. Jeg hadde ikke anledning til å se "This Is It" på kino med det første den kom ut så jeg jukset litt og fant "Man in the mirror" øvingen på youtube i elendig kvalitet. Jeg var veldig langt nede på denne tiden da jeg studerte i utlandet og var langt hjemmefra. Jeg klarte ikke gjøre noe med humøret mitt etter å ha prøvd og prøvd og prøvd forgjeves. Men da jeg så dette lille utdraget på laptopen min, som var i dårlig videokvalitet, og som kun var en lydprøve - altså ikke en ordentlig øvelse eller gjennomgang, ble jeg fylt med mening, overskudd, og tårer jeg ikke kunne forstå var mulig. Jeg så klippet flere dusin ganger der og da og forstod ikke virkningen den hadde på meg, hvordan en stor byrde ble avlastet nærmest gratis og helt uten videre.... plutselig var sorgen borte? Til den dag i dag, og sikkert så lenge jeg lever, vil jeg huske det øyeblikket hver gang jeg føler sorg av noe slag. Det er en visdom som ikke kan tilegnes ved språk, som jeg anså som en gave fra han til meg. Jeg evner ikke sette ord på opplevelsen, klarer bare å få frem at det utstråler så mye håp i Michael og han er så overbevisende og umulig å si seg uenig med når han opptrer - ja selv på en lydprøve på slutten av en blytung øvedag. 8-26-03respect

[Astrid Bjønness]

Takk, Ben. Jeg forstår akkurat hva du mener. Jeg så This is it på premieredagen og fortsatte å se den annenhver dag nesten så lenge den gikk. (Kinoen tjente gode penger på meg den gang). Den ga meg en glede og en innsikt jeg aldri hadde opplevd. Hans budskap er så tindrende klart i den filmen, og jeg tror jeg fikk et 50-talls mennesker her i distriktet til å se den etter at jeg skrev en artikkel om den i lokalavisa.
Men det er fremdeles noen ganger som om han kommer så nær, og det fryktelige han var utsatt for bare overvelder meg.

[Ben]

Så kult at du hadde anledning til det å se den så ofte! Jeg var i ekstase da jeg besøkte kinoen i South Carolina med en vennegjeng en uke eller to før filmen premierte, og så at traileren gikk i loop på en tv skjerm ved inngangen og en stor pappfigur av MJ tok imot meg inne i kinolobbyen. Vennene mine skjønte selvsagt ikke hva som var greia, men for meg er det i slike øyeblikk at jeg virkelig føler at jeg lever. Jeg ble helt borte i min egen verden, brydde meg ikke om å være sosial der og da. De andre fikk bare undre seg og konkludere at jeg er en rar skrue (ikke helt usant, uansett!)


Jeg kjenner til det der med sorgen. Plutselig våkner det... :(

[Astrid Bjønness]

Morsom historie fra kinoen. Tenk at "vennene" ikke forstår det! Slik er det med mange. Har sett og lest om så mange som har vært MJ fan lenge uten å ha noen rundt seg å snakke med om det. Det er forunderlig at han virker så ursterkt på noen av oss og andre overhode ikke ser det. Det betyr jo at vi ser noe som de andre ikke ser. Stakkars dem! Det er så fint å treffe andre MJ fans, og hvis man går med noe med MJ på, hender det at noen kommenterer det, og så plutselig er vi to om det! Det er virkelig som å være i en familie, eller fanmilie, som noen sier.
Om du ikke kjenner til det, er Michael Bearden fan page på facebook et veldig fint sted å være på. MB følger i MJs fotspor på mange områder, og de som er der, er virkelig positive folk. Jeg har stor glede av den siden!

[Caroline]

2,5 år har gått fort...
Jeg slet veldig mye med bortgangen i litt over 1 år, helt til jeg våknet en dag og sorgen var borte. Det var egentlig ganske deilig, det kjentes som om noe stort og tungt var løftet fra skuldrene mine. I dag klarer jeg helt fint å snakke om det, i motsetning til for 1,5 år siden. Men det hele har gitt meg en helt ny forståelse for sorg.Det er visst som man sier; man vet ikke hvordan det er før man selv har opplevd det.

Jeg så forresten også This is it en hel haug av ganger! Følte meg nesten avhengig. I de to timene var alt liksom bra igjen. Og jeg trengte det akkurat da.

Det er forunderlig at han virker så ursterkt på noen av oss og andre overhode ikke ser det. Det betyr jo at vi ser noe som de andre ikke ser.

Akkurat det har jeg tenkt mye på selv. Det er veldig merkelig! Jeg skjønner ikke hvordan man ikke kan se hvor fantastisk han var. Eller, skjønner det egentilg...brainwashed by the media. Men allikevel, det er irriterende :bleh